MED COCO LOCO TIL SYDHAVETS SMILENDE LAGUNER!

Coco Loco er den minste norske båten som har lagt ut på en jordomseiling. Hun var en Maxi 68, kjøpt i Sverige to måneder før avreisen. Min eneste erfaring med seiling var i en Optimist- jolle i ti-årsalderen.
"Klin kokos, i den lille båten vil du forlise før du når Danmark", var de fleste kommentarene. Etter to orkaner og fire tropiske stormer hadde Coco Loco bevist at det ikke er størrelsen det kom mer en på, mitt lille hjem klarte seg med glans der langt større yatcher måtte melde pass!

En månede i sjøen uten å se land! 

Fra Kanariøyene var det 27 dager over Atlanter'n, hvor jeg fikk en storm som var så sterk at jeg seilte i fire knops fart med vinden uten å ha seil oppe! Etter Karibien bar det ut i Stillehavet, og etter å ha drevet uten vind i 18 døgn i Panamabukta kunne jeg svømme sammen med sjøløvene på Galapagos-øyene. Så ventet 32 dager med spinnaker hele veien før jeg kunne gå iland på Fatuhiva hvor Thor Heyerdahl prøvde å vende tilbake til naturen som nygift.

Deretter bar det fra øyrike til øyrike: Tuamotuøyene, Tahiti, Cookøyene, American Samoa, Western Samoa, Tuvalu, Kiribati, Marshaløyene, Federated States of Mikronesia, Papua Ny Guinea og Salomonøyene, hvor Coco Loco ble pårent langs en brygge, fire og et halvt år etter at vi kastet loss fra Rådhuskaia i Oslo!

For noen eventyr jeg fikk være med på de årene!!!
Dykke etter perlemuslinger, fange havskilpadder, svømme blant haier, danse med hofterullende vahiner på Tahiti, seile utriggerkano, danse te kamei for 600 gapskrattende innfødte i Kiribati, bite ihjel blekksprut med tennene, spise hund, finne gigantmuslinger, bli adoptert på en øy hvor jentene kun gikk i ledeklede, være med de siste sydhavsnavigatørene i havgående kanoer, bli vekket opp med kniv på strupen i Papua Ny Guinea, lete etter flaggermus i dryppsteinshuler, få båten full av Ponapes ville jenter, utforske de mystiske ruinene Nan Madol, være ombord i Rainbow Warrior før den ble senket, klatre i palmene etter drikkenøtter osv. osv....

Ja, hadde ikke Coco Loco blitt skadet så mye at hun ikke lot seg reparere så hadde jeg vel seilt rundt i Stillehavet enda, for i Mikronesia hadde jeg funnet ut at det å seile hele jorda rundt ikke var noe å strebe etter. Stresset og kulda i Norge var liksom ikke noe å lengte etter! Selve seilingen var jeg nok forlengst lei, det er ingen som seiler så langt som syntes det er så stas å duppe opp og ned på et endeløst hav, spenne på seg sikkerhetssedlen når truende skyer nærme seg og banne og sverte om natten fordi man er redd for å dunke inn i et korallrev når som helst! Men det å lære nye kulturer å kjenne, få nye venner, kaste seg ut i nye, spennende opplevelser.... det var en annen sak!

Haier, dramatikk, romantikk, varme tropenetter, piskende orkaner....

Vil du vite mer om Coco Loco's ferd fra Oslo til Stillehavet? Klikk her! Høres et foredrag om eventyrseilasen spennende ut? Klikk her! Vil du vite hva som skjedde etter Coco Loco's havari? Klikk her!